Psykisk helse er ikke alltid vakkert, inviterende eller «ryddig». Og mennesker i krise framkaller ofte avsky og antipati fra de rundt. Spesielt om vedkommende som sliter har opplevd nok ganger å bli sviktet, såret og avvist. Problemene kan komme til uttrykk som antisosiale handlinger og selvutslettelse, når smerten blir for stor... Dette tror jeg de fleste vet, likevel er det vanlig å ta avstand fra mennesker som opplever kaos i livet sitt.

Jeg har tvilt meg fram til at rusreformen er riktig. Som med selvmord, så må vi fjerne stigmaet rundt rusmisbruk. Vi må fjerne stigmaet rundt de ulike uttrykk som psykisk helse kan anta. Vi må åpne opp for respekt og dialog. Hjelp og raushet, ikke skremsel og straff. Først da kan vi møte hverandre på en god måte.

De tunge

Rusreformen legger opp til å avkriminalisere befatning med små mengder narkotika til eget bruk. Den legger opp til å avkriminalisere ofrene i den kyniske narkotikaindustrien. De avhengige, og de elendige. Å hente inn igjen mennesker som i dag lever i marginene av samfunnet. Å hjelpe de som er på vei dit. Og å veilede unge på en trygg måte oppe i dagen, uten moralisering, trusler og unødig tvang.

Narkotika vil fremdeles være ulovlig, og vil som hovedregel bli beslaglagt av politiet hvis det oppdages. Men i stedet for et straffespor legges det nå opp til et hjelpespor for sluttbrukeren. Hjelp altså. Dette vil kreve opprustning av hjelpeapparatet. Og penger MÅ følge til kommunene, som naturlignok vil få økte oppgaver. Det er viktig å huske, at de som havner i feil bane ofte allerede bærer med seg vonde ting. Rusavhengigheten er gjerne sekundær og selvforsterkende. Rusen dekker over de virkelige problemene som et varmt teppe, eller som en venn i mangel av meningsfulle relasjoner i livet.

Det er dessverre også mange ofre i denne gruppen som aldri blir hjulpet og trodd når grov hverdagskriminalitet rammer dem eller de trenger medisinsk hjelp. Tilfeller av vold, tyveri og seksuelle overgrep som politiet sjelden tar tak i. Sakene blir veldig ofte nedprioritert, hvis forholdene i det hele tatt anmeldes av offeret. Mange vegrer seg for å ta kontakt med politiet siden rusproblemene deres i utgangspunktet er ulovlige. Mange vegrer seg også for å ringe ambulanse når det trengs. Rusreformen gjør noe med det grunnleggende menneskesynet syns jeg. Samfunnet sier med ett at de bryr seg. Vi vil hjelpe. Forhåpentligvis vil det ha ringvirkninger.

Noen hevder at rusreformen er irrelevant for overdoseproblematikken. At den ikke adresserer det konkrete problemet. Der er jeg uenig. Når det gjelder overdosedødsfall så skyldes det ofte stoffenes uforutsigbare styrke og renhet. Det kan også skyldes varierende tilgang på stoffer, og at brukeren må ta det hen får. Ofte da erstatningsstoffer som ikke er ideelle, og at brukeren da «tar godt i» for å oppnå det hen ønsker å føle. Dette kan også medføre livsfarlig blanding av stoffer, av samme grunn. I mange tilfeller så kan vi dessverre også tilskrive overdosedødsfall som selvmord. Eller i det minste en apati i forhold til å leve eller å dø... Dersom brukeren får bedre vern kan hen lettere orientere seg mot de trygge stedene å skaffe riktig stoff, og minske sjansen for å bli lurt. Åpenhet minsker òg stigmaet og skammen. Å gjøre hverdagen litt åpnere, mer inkluderende og enklere bidrar til økt trygghet og velferd for denne gruppen. Og forhåpentligvis færre dødsfall.

De unge

Og ungdom vil være ungdom. De vil teste ut ting som de gjør i dag. Noen vil prøve, noen vil ikke prøve. Noen får problemer. Og her er det også viktig å møte med tillit og dialog, og ikke stigmatisering og utstøting. Det er ikke tilfeldig hvilke ungdommer som får rusproblemer. Sosial bakgrunn og tidlige opplevelser styrer mye. Hvilke tilbud og nærmiljø ungdommene har rundt seg betyr òg mye. Rusmisbruk er dessuten en viktig indikator for underliggende psykisk helse og i ytterste konsekvens selvmordsfare. Og det skal vi lytte til - ikke fordømme. Hvis problemenes art er straffbare, så vil det bli holdt skjult både overfor foreldre og hjelpeapparat.

Det er ikke snakk om legalisering. Narkotika er fortsatt ulovlig i alle former. Det er bare straffeforfølgelsen av brukerne som nå skal erstattes med hjelp. Det kan hende én pålagt samtale er litt lite for de unge. Her bør vi gripe muligheten og lage et bedre program. Tvang byttes mot en utstrakt hånd. Fordømmelse skal bli til dialog. Og det syns jeg er bra. Dette kan sammenlignes med den omvendte sexkjøpsloven som ble innført i 2009. Der ofrene ble avkriminalisert, men at alt rundt fortsatt var forbudt. Industrien blir fortsatt sett på som et samfunnsonde, men at de svakeste likevel skal ivaretas oppi det.

Samfunnet beveger seg stadig framover. Skam og fysisk straff har dårlig effekt på grunnholdningen til mennesker. Det kan nok demme opp for, og skremme noen fra, å utføre enkelte handlinger. Men det er en skjør konstruksjon som kan virke som en trykkoker i individer og i samfunnet. Vi har i løpet av de siste generasjonene som samfunn sluttet med fysisk avstraffing i oppdragelsen av barn. Skolene i landet har også gått bort fra ordens- og oppførselskarakterer. Det er fordi den type straff, skremming og «shaming» virker dårlig på de som trenger veiledning, og det skader mer enn det hjelper. Moralisering er rett og slett et dårlig verktøy. Trusler og straff forklarer dårlig hvorfor noe er galt å gjøre... Det sier bare: «ikke gjør det!» Og som vi alle vet er ungdom vitebegjærlige og selvrådende. De vil finne ut for seg selv, og ikke høre så mye på de voksne i den alderen. I hvertfall ikke høre på voksne som ikke lytter tilbake eller forstår. Og de som har opprør i seg, de vil protestere mot den type tilnærming som forbud og tvang er. Og det er gjerne de sånne tiltak er myntet på i utgangspunktet... Ser dere paradokset her?

De i mellom

«Rekreasjonsbrukeren» er en lettvint og stygg eufemisme på det som kan være et begynnende problem. Jeg tror ikke på den forenklingen som ligger i uttrykket. Dette er en sammensatt gruppe, og hvor skal en sette grensa? Problemene viser ikke alltid på utsiden i form av skitne klær og slitne knær. Jeg mener hjelpen må rettes også dit. For snøballen kan fort rulle videre. Et ublidt møte med politiet spesielt, kan rive ned livet til et menneske som allerede balanserer mange ting...

Og hvis vi først med et sånn uttrykk sier at noen kan ha et «helt problemfritt» forhold til egen narkotikabruk (for å snu på det)... Hva er da problemet? Andre ulovlige følgehandlinger, som for eksempel vold, hærverk og ruskjøring, utført i selvvalgt ruspåvirket tilstand, er fortsatt like ulovlige. Det gis ingen unnskyldning der. Dette er voksne mennesker som gjør valg for sin egen kropp i bunn og grunn. Kanskje et dårlig valg. Kanskje et kortsiktig valg med høynet risiko. Kanskje et valg du ikke ville gjort. Jeg tror uansett det skjuler seg mye sosiale problemer og psykisk helse her. Manglende familieliv, mislykkethet og moderne utenforskap. Samfunnet bør møte disse menneskene med samme medlidenhet og raushet som de unge og de tunge gruppene.