Eplet faller. Kor er stammen?
Ingen kaller. Faller sammen.
Sår og riper, under jakken.
Fast i heisen. Kor er bakken?
Den traff så hardt, sånn endte reisen.
Alt rommet - inni hodet. Ingenting gjør meg gal. Å ikke ha til gode. Og heller ingen mal.
Forbi alt fløy, ja vekk som føyk. Faller i, og faller av. Uten vei, og uten kropp.
For ned i mørket er som opp - i røyk.
Knapt noe håndfast. Bare hav.
Fra tusen tårer, som ingen hørte av.
Og i prammen mangler årer.

Ingen andre, ingen der... for ingen finst.
Kun elleve dimensjoner i kaos, minst.
Tiden. Stor og tom, og stum. Den mangler sand. Ingen grunn! Herregud, kor er land?
Lenger ned... Under vann... Helt på bunn...
Tyngdekraft i vakuum. Mitt speil blei knust - det inni rant ut.
Svak og hjelpeløs. Liten.
Horisonten er stor, den henger lut.
Øye for øye og bundet til mast.
Alt pisker og hiver, med storm i kast.
Kompasset det spinner. Så sliten.
Hjelp meg! Hold meg fast!

Et smil og et takk. Et unnskyld, en rose.
Umulige gester - når tvunget i sjakk.
Øyer som stirrer. Ord som drukner i støy, og i mas. Alt er rester fra et rungende ras.
...og nå har det kommet helt hit.
Roten, det vonde.
Som venter på dag.
En dødelig dose. En bonde i slag.
Verden den dirrer.
Og under all massen - ligger eg våken og hvit.
Avkledd. Livredd. Oppbrakt. Og oppbrukt.
Våt og kald. Nå kommer siste akt.
Nedfallsfrukt og teppefall.