Så er høsten her for fjerde gang. Med merker og minner som nager. Mellom mange - alt for vanlige dager. Høsten er kaotisk og forutsigbar. Og lang. Den treffer årlig. Skjærer dype årringer i såret. Holder meg våken, òg når eg sover. Følelsene kryper heilt utpå huden. Ubudne tanker tar ofte over. Og noen ganger - ingenting. Som et gjerde som sperrer for tårer. Det er det verste. Det gjør meg aller mest dårlig…

Det skjer fortsatt, noen ganger, at eg tar meg sjøl i å ville ringe han. Eg blir fort slått til bakken når det skjer. For mobilen og mac’en hans ligger jo her. Nede på rommet - i stripsa poser. I ein svart boks.

Sommeren 2016 var veldig fin. Øystein, lillebroren vår, flytta til Stavanger 1. juli. Han kom i ein leid bil fra Østlandet, med alt han eide. Hit til Madla - til meg. Kjøreturen gjekk ikkje etter planen min. Eg tror klokka blei nærmere midnatt før han stod her, på døra. Og sånn møttes me i mørket. Han smiler høflig. Unnskylder seg. Han virker anonym, mer enn vanlig. Det var typisk Øystein å ta ting i sitt tempo. Heilt uavhengig av andre. Han opererte i sin egen tidssone på ein måte. I ei slags vintertid langt vest i havet.

Me bar inn flyttelasset på rommet som eg hadde til han nede. Etterpå har me den beste samtalen vår noensinne. Utover natta. Fra kvar vår side av langbordet. Det hardføre, tunge bordet eg har, i ein slags middelalderaktig eik. Det dunkle kjøkkenrommet mitt har ein god og dempa atmosfære. Og der, den natta, snakka me om alt. Me mimra, me drømte. Me oppdaterte kvarandre.

På et tidspunkt spurte eg han om han hadde tenkt på sjølmord noen gang. Spørsmålet føltes viktig. Uten at eg då skjønte korfor. Han svarte «ja», men beroliga meg med ein gang: «…,men alt går bra nå, altså.» Eg kjøpte den. Etter kvart tar me kvelden.

Dei neste vekene virka han rotlaus. Han reiser hit og dit. Først hjem til Sveio lenge, så ein tur til Sørlandet. Han har visst ein venn der fra tida i militæret. Me fekk ikkje prøvd skikkelig å bo i lag. Og når han endelig landa, så ville han flytte for seg sjøl. Og det gjorde han.

I begynnelsen av august pakka han snippsekken sin. Han hadde ordna seg noen ringevakter og litt inntekt. Øystein fant et sted å bo i Kong Oscars gate, like over Møllegata. Den som er rødfarga som sykkelvei. Den blodrøde elva som skilte han fra livet i byen, fantaserte eg seinare...

Eg og Øystein så ulikt på mye. Det meste gjaldt bagateller og praktiske ting. Den siste tida var eg uenig i at han skulle flytte ut, før me hadde prøvd å bo i lag. Eg følte at me burde holde sammen. Lage middager for to. Bli bedre kjent som voksne. Og dele boutgifter, siden ingen av oss hadde jobb på den tida. Men han stod på sitt.

Eg var for oppgitt til å hjelpe med flyttesjau for andre gang. Eg gjorde han oppmerksom på at eg hadde vært gjestfri, og at han hadde fått bo hos meg gratis så langt. Han ville då, som et svar på det, betale for seg. Men det handla jo ikkje om pengene for meg. Eg var sint og såra, og følte meg tatt for gitt. Eg sa at han ikkje respekterte meg, og at han ikkje klarte å se andre enn seg sjøl. Eg lot han bære ut tingene sine aleine. Han var innom og henta posten sin et par ganger etter det. Den eine gangen endte i ein diskusjon. Eg husker ikkje ka det handla om lenger.

Øystein hadde bursdag like etterpå, 12. september. Stor dag var det òg, han blei 30 år. Men siden me snakka lite då, så gratulerte eg han ikkje. Eller kanskje gjorde eg det, litt seinare, men ikkje på dagen i alle fall. Eg rakk heller aldri å gi han gave. Det var stahet og stolthet som ødela. Eg ønskte at han skulle forstå meg. Men me holdt begge fast på vårt.

Me møttes siste gang i Stavanger på «Miljøsøndagen» (eller «Adjøsøndagen» om du vil). Kvar høst er byen heilt bilfri denne dagen. Det bringer med seg folkemylder og masse liv. Dette året falt dagen på 18. september. Himmelen var klar, og blå - sola skinte skarpt. Det var kaldt i skyggen.

Dattera mi på fem, Øystein og eg var sammen. Jenta mi vil alltid springe i Geoparken, så mye av tida gjekk der. Eg husker at det var lite snakk i Øystein denne dagen, men han smilte og virka glad. Det var så mye som var usagt, likevel føltes det som at ting var greit mellom oss. Den siste gangen. Og då me til slutt skilte lag ved torget, så ga eg han ein god klem. Huske eg. Og så gjekk han hjem. Eg så han aldri igjen, etter det.

Eg skulle ønske at eg engasjerte meg mer i hans underfundige kommentarer. Lo mer av vitsane hans. Spilte mer på lag. At eg ga han mer slakk, og mer plass. Og at eg lot dumme uenigheter passere. Eg skulle så intenst ønske at eg var ein bedre storebror - og venn. For det tror eg han trengte.

Det gjekk noen meldinger fram og tilbake mellom oss 22. oktober. Det var ein lørdag. Då inviterte eg Øystein til byen med dattera mi. Atter ein gang. Han skreiv at han ikkje kunne. Han skulle jobbe. Det skulle han kanskje òg. Det var det siste livstegnet eg fekk. Dette var tre veker før...

Lørdag 12. november nær midnatt så skjer det fatale. Ein siste melding når familien. Øystein tar trolig livet sitt den natta. Han forsvinner i alle fall i tretten dager. Denne historien har blitt fortalt tidligere. Hovedhistorien. Den kan leses her: «Da Øystein forsvant» i Stavanger Aftenblad. Men i dag ville eg lette litt på bakteppet.

Tidligere på dagen, den lørdagen han forsvant, så tenkte eg å sende han ein tekstmelding. Invitere han med ut på ei øl om kvelden. Men eg lot det være. For han pleide å sei nei til sånt.

Øystein blir gravlagt i Sveio den 8. desember. Noen i familien var opptatt av at datoen ikkje skulle falle på bursdagen min, to dager før. Eg merka at eg var likegyldig til det - men var med på notene. Skjebnen skulle nemlig ha det til at den dagen minstemann forsvant, så hadde ein av dei andre bursdag…

Me var skjønt enige om ordlyden i avisnotisen, om blomstene, talene og musikken. Me var heilt enige om alt. Kirka var full, og eg tror eg kjente alle der. Ei lukka kiste midt i skipet. Me hadde ikkje sett han på lenge. Og det blei frarådd nå. Utenfor, når Øystein blei senka i jorda, så la kista seg litegrann på skrå. Me diskuterte om me skulle rette på det, men kom fram til at det at det var ubetydelig. Det fekk gå.

---

Noen dager seinere skulle leiligheten hans i Stavanger ryddes ut. Det var det tyngste syns eg. Foreldre og me søsken, var sammen om det. Restene av kjernen. Mamma hadde laga kaffi og bakt boller til oss. Me spiste rundt det lille bordet hans i ein av pausane. Ingen sa mye. Alle hadde vennlige ansikter og omsorg.

Me gjekk gjennom alt med andakt. Kvart plagg og gjenstand som me kjente igjen - fekk det til å svulme opp inni oss. Men tårer hjalp jo ikkje... På ein liten tilhenger fekk me plass til alt han hadde hatt. Noen ting tok eg med hjem til meg. Ting eg trodde eg kunne bruke. For eg ville bruke mest mulig. Holde det i live på et vis. Men alt står fortsatt urørt, hauglagt, på rommet nede. Som et vondt monument. Noe ufullendt, som vente.

På lille julafta fekk eg telefon fra politiet. Eg kunne hente det siste etter Øystein nå. Gjenstander fra stedet, klær han hadde hatt på, elektronisk utstyr og papirer. Eg dro ned i kveldinga, og henta to esker. Det stod «HUSBY» med svart sprittusj på begge. Innholdet var delt opp, og lagt i konvolutter. Nå var det ikkje mer.

Så runda jula alt av. Jula som verken var god eller glad. Eg var nummen. Det tror eg dei andre òg var. Kvar høst så spilles dette om igjen. Og om igjen. Et åpent sår - som kvart år gnis. Men det svir litt mindre nå. For summen av tida - den lindre. Heldigvis.

---