Ingen er smerten verdig, før stormen har blåst ut - og gjort seg ferdig. Det skal først brenne opp. Og så kjøles ned. Før ting kan deles fra et bedre sted.

Det vonde - det aktuelle. Når det virkelig gjelde’! Alle er først stille. For ingenting ille skal vises - før det er bøyd i preteritum. Og alt er ferdig, fordøyd, for publikum.

Verden vil kun vite - det gjekk bra fra en topp, og unngå din bunn. De vil høre om lærdom. Og at alt var for en grunn.

Suksesser og det-gikk-bra-til-slutt slår alltid an. Men du er helt alene når verden din revner, og livet ditt - står i brann!

Framtiden så vag, når fortiden har sår. Nåtiden så brå, når mørket kveler dag. Og grådig stjeler det du trodde gjaldt.

Det som før var lys er nå et hull. Frykten kryper ut av alt. Kaldt som is, og svart som kull. Fryste lemmer, bak - en panne som brenner.

Vannet under brua, dypt og stritt - i ville mengder. Nåde den som mister trua. Og slipper; lar elva styre fritt - i våte lengder.

Ingen hører stille rop, gjemt bak andres maske. Hverdagen, er som dop. Der verden haster sent av sted. Historien blir til aske - fra presens harde led.

-